leva

Da har mellomlederen jobbet hardt og jeg har fått tilrettelagt arbeidsdagen min, slik at jeg slipper å komme i stress-situasjoner (i allefall de en kan ha oversikt over) Det skal bli deilig å ha bare en ting å konsentrere seg om, selv om jeg vet at det i utgangspunktet er et av arbeidsplassens heftigste områder. Jeg vet imidlertid at jeg fikser det og er trygg på meg selv her og har fått gode tilbakemeldinger fra andre. Da har jeg 12 uker å gå på, Nav betaler vikar for noen timer som jeg egentlig bare jobber en slags aktiv sykmelding. Det er bra, nå kan jeg roe meg ned. Har vært litt slitsomt dette! Har vært veldig fokusert på å jobbe meg opp nye sykepengerettigheter. Tror faktisk ikke så mange vet hvor tøft det kan bli økonomisk hvis du blir alvorlig syk. Hvis jeg må over på midlertidig uføretrygd, blir inntekt vesentlig mindre. Jada, jeg har samboer, men vi har mine/dine barn og jeg har vært veldig oppsatt på å greie meg selv etter en ganske traurig skilsmisse mens barna var små. Blir du alvorlig syk anbefaler jeg deg å sette deg inn i regelverket, det er kronglete, ikke mange kan det og ikke alle vil gi deg oversikt heller.

Da ser det ut til at kanskje en ny arbeidsplan kommer. En person går inn og tar over den ene oppgava som stresser meg - Det er slitsomt for en som sliter med konsentrasjonsvansker å hoppe fra en arbeidsoppgave over til noe helt annet. Det er kanskje vanskelig å fatte for dette er egentlig av de letteste arbeidsoppgavene,me å hele tida forandre fokus er fryktelig heavy. Kjenner blodtrykket øker og konsentrasjonen bare daler. tillegg blir jeg så inderlig trøtt. Sliter med Fatigue, et slags tretthetssyndrom, som kreftpasienter gjerne får i etterkant av behandlinger. Når jeg blir sittende i ro, blir jeg fullstendig overmannet og er tre sekunder unna å sovne. Jeg må være i aktivitet for å holde Fatiguen unna, sove får jeg gjøre når jeg kommer hjem.....

Siste stråling var i begynnelsen av april. Jeg hadde forestilt meg i månedene før at jeg skulle løpe ut av sykehuset og rope til hele verden: Jeg er frisk, jeg har overlevd! Jeg var ikke klar over at jeg skulle sitte det med et brannskadet bryst. Brystet og området som var bestrålt var hudløst, væske rant ned over klærne, det luktet rett og slett råtten hud. Uappetittelig, JA, og ekstremt vondt. Kreftlegen hjalp meg det hun kunne medisinsk, men psykisk? Plutselig stod jeg helt alene uten noe støtte av medisinsk personell. Lange dager på sofaen med sterke smertestillende piller og saltvannskluter på et hudløst, skamfert bryst. Tror aldri jeg har vært så psykisk knekt noen gang, og det var en langsom tur tilbake til gamle meg. Jeg som hadde bestemt meg for at dette skulle jeg klare, gikk inn med fighterinnstinkt og det holdt til jeg var ferdig med behandling, men da var det stopp. Midt oppe i dette, ringer arbeidsgiver og spør når jeg kommer tilbake på jobb, og hvor mye jeg har tenkt å jobbe. I tillegg tilbyr hun meg det desidert vanskeligste og mest stressende arbeidsoppgaver på jobben, det var i følge vedkommende ikke så mye å velge i. IA-bedrift eller IA-bedrit?

Starter opp bloggen igjen etter mer eller mindre pause et år. Regine, som var min blogg-venn har inspirert meg til å fortsette bloggingen, takk Regine for all den inspirasjon og gode ord du har gitt meg underveis!
Jeg tror jeg har en viktig jobb å gjøre!
Det er faktisk mange av oss som har overlevd kreften - det er viktig å vite - det er viktig å skjønne at familien og vi ikke går "uskadde" gjennom sykdommen. Det er viktig at arbeidsgivere og helse-Norge forstår at det faktisk er sen-skader etter cellegift, operasjoner, stråling og hormonbehandlinger.

Jeg sliter med å få min arbeidsgiver til å forstå dette, jeg vil arbeide, jeg vet jeg gjør en god jobb, men selv om bedriften er en IA-bedrift, prøver personalansvarlig å dytte meg ut i en midleridig uføre-trygd, slik at jeg ikke skal belaste bedriften dersom jeg skulle finne på å bli syk igjen. Fullstendig latterlig, respektløst og utrolig nedlatende, men jeg har fått guts og inspirasjon, jeg skal vise dem. Jeg vil leve et liv som jeg mener er fullverdig - ikke ta ifra meg det!

Først kom beskjeden om ei god venninne som døde brått av hjertefeil. Jeg var i begravelse og i det jeg tok farvel med "Helen" gikk Regine ut av tiden. Vi fikk beskjed om at vi hadde kreft omtrent samtidig selv om det var ulike typer kreft. Vi hadde en del kontakt, særlig til å begynne med, nå er alt for seint! Det er urettferdig, jeg kom gjennom det, hun måtte dø. Livet er urettferdig, vi vet aldri når sykdom og sorg innhenter oss. Ikke vet vi om vi er sterke nok heller?
Håper at Helen og Regine har fred nå, ingen smerter lengre.

Jeg er i jobb igjen, men føler at arbeidsgiver ikke vil ha meg der. Jeg er til bryderi, ber om tilrettelegging, stiller spørsmål ved arbeidsmiljø, gråter... En var faktisk så frekk at han sa at jeg måtte jo være redd for å få kreft igjen! Hvis jeg ikke var det, gjemte jeg det sikkert inni meg, det var derfor jeg var så "vanskelig". Jeg vet jeg gjør en bra jobb, får gode tilbakemeldinger fra andre - jeg vil ikke sykmeldes/uføretrygdes, jeg er ikke til mer bryderi annet enn at noen andre må gjøre en liten jobb med tilrettelgging, det har jeg faktisk krav på...... De skal søren meg ikke bli kvitt meg - jeg er frisk - jeg skal jobbe!

Så var det over.......mens de langsomme fargene gikk over i et gyllent skinn på himmelen forsvant din livsgnist, ditt unge liv var over..... Du var den første jeg ble kjent med på blogg.no, vi kjempet begge mot kreften. Det finnes ingen rettferdighet i en slik kamp, jeg fikk fortsette, du tapte slaget. Jeg sender all min styke og gode tanker til din familie og ønsker at de får et godt liv, selv om de må leve med tapet av deg. Få har i så ung alder rørt ved så mange hjerter som deg, du har beveget unge og gamle. Du har mye å være stolt av, familien har mye å være stolt av. Jeg gråter for ditt unge liv, hvil i fred, Regine!

Har vært i kreftbehandling i et år med full pakke. Startet i 100% jobb, men måtte sykmeldes 20% etter 4 uker pga lymfeødembehandling. I dag ba jeg om å få gå hjem å hvile før jg skulle lede et større møte på kvelden. Den timen jeg ba om fritak var sjefens time med de ansatte og jeg fikk blankt nei - vedkommendes tid og møte var for viktig! Jeg sliter med ettervirkninger av cellegift, stråling, operasjon og hormonbehandling, men får ingen gehør hos sjefen. Her er det bare å stå på - jeg blir ikke sett! Jeg er glad i jobben min og vet at jeg gjør en god jobb - har nesten ikke fravær fra jobb tidligere. Dette synes jeg var fryktelig smålig!

Det ble faktisk bare for mye for meg med cellegiftbehandling, strålebehandling osv. Orket ikke å ta meg sammen å skrive mer blogg, jeg var så sliten, så sliten! Er så full av beundring for Regine Stokke som står på og klarer det hun gjør! Det er faktisk nesten umennesklig, samtidig vet jeg at akkurat slike ting gir en ekstra kraft. Jeg produserte en del mens jeg var syk og solgte og ga overskudd til kreftsaken og det var faktisk noe som ga meg styrke videre.
Nå er jeg ferdig behandlet, tror jeg. Har ikke blitt innkalt til siste kontroll enda, men håper og TROR jeg er frisk.
Men - skrotten er sliten! Jeg som kunne jobbe hardt fysisk i timesvis, greier bare 20 minutter av gangen. Sitter i stolen og planlegger hva jeg skal gjøre, for så å ikke komme ut av stolen. Men jeg må vel bruke noe tid på å komme meg igjen, men jeg er utålmodig. Har fått beskjed om at jeg nok står i faresonen for å utvikle lymfødem - dritt!
Kjære Lis1 og Flaskebunn - jeg lever og skal prøve å skrive litt mer nå! Klem til dere!

Leva har møtt veggen! Jula var kjempekoslig med unger og masse sosialt med gode venner. Ble kjempesliten og for første gang hadde jeg ikke reservemotor som jeg kunne fyre av! Det var skummelt og skremmende. Jeg som alltid har orket alt og enda har jeg hatt overskudd. Gikke på snørra og psyken lø. Det hjalp ikke noe særlig å ha neste cellegift den 2 . januar og det var en jeg ble skikkelig dårlig av. I går hadde jeg min femte og nest siste cellegift. Traff en kjempehyggelig lege som skjønte hvor jævlig jeg hadde hatt det og hun smurte sammen en skikkelig kur slik at jeg skulle slippe kvalme og spying. OG det greide hun og selv om jeg fortsatt er sliten slapp jeg unna det verste! Nå koser jeg meg i godstolen med strikking og håndball. Senere i kveld Spelemannsprisen- der danser dattera mi. Jeg skulle så gjerne vært der, men det orker jeg ikke. Ser det godt påtv også. Takk flaskebunn for at du bryr deg så mye, jeg er lei meg hvis jeg har skremt deg og søs. Bare vært sliten, kjempesliten.

Er dumt å være rastløs når du driver med cellegiftbehandling. Jeg blir gal av å tråle huset innvendig og prøve å sysselsette meg med ulike aktiviteter. Så da er jeg sannsynligvis på oppadgående kurs for i dag orket jeg ikke mer og dro ut på kjøpesenter! Fikk ikke gjort så mye, men travet litt rundt og fikk sett folk. Sliten etterpå javel, men bedre enn å bli gal av å gå inne her, mens alle andre i familien drar ut for å ordne julegaver osv. Dro på meg ei lue og holdt på å svette ihel på kjøpesenteret. Det var varmt og stinn brakke!!! Neste gang må den forhatte parykken på, den lufter iallefall ut litt!
Jeg teller og teller dager og uker til håret mitt begynner å gro ut igjen! Det som er irriterende at håret på leggene, det sitter som om det skulle være limt på - hadde vært en kjempefordel om det datt av, men nei da! Så nå har jeg mer håt på leggene enn på hodet, sexy - not!

Da har jeg gjort unna halvparten av cellegiftkurene. Og denne gangen har det gått bra, jeg har ikke kastet opp iallefall. Er sliten og uggen i kroppen, men må bare ta det som det er og så tror jeg at jeg vet at det går framover nå! Så blir det vel jul- selv om den kanskje blir litt annerledes! I adg søker legen om at jeg får begynne med strålebehandling etter siste cellegiftkur. Skal visst starte et par uker etter at cellegifta er satt og er jeg heldig så er jeg ferdig til påske! Jaja jeg vet at jeg kan bli sliten, men da er jeg iallefall ferdg behandlet! Og så begynner håret mitt å gro igjen! Hurra! Jeg hater å være hårløs! Når det banker på døra, må jeg dra påparykken i en fei og når jeg står der, så lurer jeg på om jeg har tatt den på meg riktig vei. Er - skal jeg innrømme- blitt litt sky og lei av dørselgere etc.
Men vi får iallefall mine unger hjem til jul , den ene stedattra er hos mor og den andre er forhåpentligvis på kollektivet! Gleder meg til at ungene kommer hjem, de jobber og trener og er ikke så ofte hjemme - det skal bli kjempekoslig!

Jeg var ganske voksen selv - over 40 før jeg lærte å si nei! Det passer ikke meg! Det er ikke mitt problem! Jeg kan dessverre ikke! Jeg har ikke tid! Jeg har andre arbeidsoppgaver jeg må ta!
Ikke misforstå - jeg hjelper gjerne andre - det er en del av hobben min blant annet. Men jeg kan ikke bli en sovepute for andre - spør Leva- hun sier alltid ja - Leva får tid til alt - Leva er så sterk. Men jeg blir ikke sterk hvis jeg uikke innimellom prioriterer meg selv, hvis jeg ikke sier at det er min tid, nå har jeg lyst til å gjøre noe for meg selv! Prøver nå bare å motivere meg for hvordan jeg kan jobbe med minsten så hun faktisk skjønner at det er viktig å sette grenser. Å være snill hele tiden, betyr at du sannsynligvis renner rett i veggen en dag! Og den veien er tung! Og mange opplever den. Noen ganger tenker jeg på hva som står om surstoffmasker på fly. Sørg for at du tar på deg masken selv før du begynner å hjelpe andre! Selv om jeg helt sikkert hadde satt i gang med å hjelpe andre først - er ikke det det riktige - du må sørge for å ha luft og krefter selv FØR du hjelper andre - ellers går du tom og kan ikke hjelpe deg selv en gang.
Jeg skal ta magadrag med surstoffmaska og sette igang litt livberging på ungen min som trenger hjelp til å sortere nå!

og jeg er rett og slett litt handlingslamma. Forstår ikke helt hvorfor jeg gruer meg så fælt - det gikk jo egentlig mye bedre den 2. runden enn den første? Er bare så innmari lei av å sitte i tre døgn for å konsentrere meg om å ikke spy, lukte pyton og ha den emne cellegiftsmaken i munnen. Sliten og trøtt i tillegg og vite at jeg ikke har ork for minstens problemer.

Hun kaver rundt omkring og greier ikke å sette grenser. Alle skal ha en bit av henne og hun greier ikke å si nei. Har du det sånn når andre maser på deg. Kjæresten vil at hun skal være der hele tiden, venninner som går på annen skole vil hun skal komme, faren vil hun skal pakke ut flyttelasset, julegaver skal kjøpes, det ringes det mases og det takler hun ikke nå. Hun fikk en skikkelig nedtur med mange spørsmål som suser rundt omkring i hodet etter helgen med rus-søster. Har vært hos helsesøster i dag og vi var i gunn veldig enige i at her gjelder det å sortere problemene og sette grenser for hva som er hennes problem og hva som er andres og lære henne å si nei, uten dårlig samvittighet. Greier du å si nei til andre uten å få dårlig samvittighet?

Da har jeg endelig kommet i gang - nå er krumkake og ristopper i boks, og så vet jeg at jeg får en kransekake. Hva annet skal jeg bake mon tro? hmmmm tenke tenke- det blir iallefall ikke noe med kjevling. Jeg er egentlig ikke spesielt god eller glad i å bake, men må liksom lage litt jul da.
Minsten har sovet t i dag,  Ser hun kaver rundt og greier ikke å sortere alt som er vanskelig. Jeg er glad jeg ikke er 16 år! Det er liksom ikke måte på hvor mange ting hun har dratt opp som problem nå - tror rett og slett hun er sliten og forvirra. Skal snakke litt med helsesøster i morgen slik at vi kanskje får satt litt på plass hva som er hennes problem og hvem som eier alle de andre.
Har startet veldig opp med å grue meg til neste cellegift - uff - . Jeg begynner å skjønne hvorfor jeg egentlig bir sittende litt i hi her og ikke orker så mye kontakt med andre. Når jeg prøver å si at det stort sett går greit i 2 av de 3 ukene- så virker det som om mange vil bagatellisere behandlingen. Jeg må ta og løfte meg, jeg bruker mye energi på det - for å være så sprek som jeg er. Det er ebn tung behandling og en tung situasjon. Det er ikke alle tanker som er like greie. Kreft er noe dritt!

Uff da va det lenge siden jeg blogget gitt. Var alene i helgen fordi de andre besøkte jenta vår som er på rusav-venning. Kunne ikke være med på grunn av det dårlige immunforsvaret mitt. Mne vet at de helgene er tøffe psykisk. Ser at minsten min har fått skikkelige flash-bacs for ting hun har opplevd med rus-søstra si.(dvs stesøster) De var veldig nære også mentalt selv om søstra er eldre. Men det vi ser nå at det faktisk har vært mye vold, og minsten lurer på hvem som har slått henne? Var stesøstra allerede inne i rusen da- eller var hun ganske enkelt bare voldelig. Tror nok at hun brukte volden for å få makt - har sett det senere også at hun liker å skremme for å få full kontroll over dem som er nær seg. Det er vanskelig å forstå for ei som ikke har opplevd fysisk vold før - nå sliter hun!! Hun får lov til å skulke skolen i morgen og så får vi ta en snakkerunde i morgen. Huff, var ikke helt forberedt på denne nå. Motiverer meg til neste cellegift  og så skal jeg orke å gi omsorg til andre, ja ja det går nok.
 
Det er mye "mas" om at jeg skal komme på forskjellige juletilstelninger. Litt vanskelig for andre å forstå at jeg må faktisk holde meg unna større forsamlinger pga immunforsvaret mitt. Jeg forklarer og forklarer,men det ser ikke ut til å gå inn. Det er ikke jeg som har bestemt det, men det er det legene gir meg beskjed om. Må rett inn på sykehus om jeg får 38 gr - og deter jo egentlig ingenting, men jeg har ikke lyst til å ta sjansen! Og jeg må da ha lov å bestemme selv?

Er liksom klar for neste cellegift for når jeg er ferdig med den, da kan jeg si at jeg er halvveis - det skal bli godt. Kan jo ikke si at jeg gleder meg for de første dagene etterpå er jeg som et slakt, men jeg vil bli ferdig! , fort fort! Når jeg har ei slik uke som nå, kan jeg ikke si at jeg merker egentlig at jeg er syk. Jeg kjører bil, jobber og koser meg med det lille som er igjen av familie hjemme. Når denne uka er over har jeg kjørt over 100 mil og tjent 4000 kr og det er litt deilig ekstralønn. Har vært litt slapp med mitt eget velværefond nå, fordi jeg får gjort ting uten at jeg må pese meg selv. Må bare huske på å slenge på et pa hundrelapper fordi jeg tross alt har vært flink denne uka. Jada , Jeg skryter av meg selv for tida, men deter fordi ting går mye bedre enn forventet og det er jeg glad for! og så trenger jeg litt oppbacking og den første som gjør det, må være meg selv. Hvis jeg begynner å dra meg selv ned, blir det fort svart. Såpass har jeg lært om meg selv gjennom livet mitt.
Klar for ny jobb i dag, heldigvis ikke så langt denne gangen!

Har vært på langtur og jobb i dag også, gikk greit om jeg ikke akkurat er begeistret for denne type oppdrag, men det er bedre enn å sitte å gruble. I går var jeg og besøkte den egentlige jobben min. Det er nesten vondt å se på. Innsparinger, innsparinger, innsparinger gjør at jobben blir så tøff at voksne mennesker står og griner. Det er ikke greit å se at kollegaer skal ha det slik! Det var slik i vår også, var så sliten at jeg lot være å gå på mammografi ----- hm ikke bra! Jeg hadde jo svulsten allerede da, men var jo ikke klar over det og hadde ikke tid og ork. Men det gikk jo bra, så det er ikke noe å dvele ved. Sånn sett er det greit å være sykmeldt -ikke ha kreft, men det er jo slik enten jeg vil eller ikke. Jeg er sikker på at jeg skal bli bra uansett! Men det er litt underlig at jeg har mer krefter og ork nå som jeg går på cellegift og har kreft enn da jeg jobbet fulltid i min vanlige jobb. Det er skummelt og slik skal det ikke være. Jobben skal jo ikke spise en opp. Men det straffer jo seg selv- er sikker på at det kommer en eksplosjon med sykemeldinegr der, det er dyrt det, men det er jo en annen konto -ikke sant. I moreg skal jeg på en biltur på nesten 40 mil - jeg er sprek ikke sant. Til helga skal jeg bake julekaker , så er iallefall litt jul i boks!

Ja, det er jeg da! Stolt av meg selv jeg! Sist uke gikk jeg i snitt 10000 skritt om dagen, det er bra en uke etter 2.cellegift. Denne uka blir det mindre fordi jeg skal jobbe nesten hver dag   med oppdrag. Men det er jo ganske sprekt å kjøre 30 -40 mil hver dag også! Å sånn som jeg koser meg! Kjører bil, hører lydbok og musikk, gjør et lite oppdrag og tjener penger! Mye bedre enn å sitte hjemme og deppe. Deilig å komme ut i et miljø som ikke kjenner meg og vet at jeg har kreft. Nå er det vinter så det ser ikke så rart ut om jeg går med lue heller. Gidder ikke bruke den parykken, føles rart og synes liksom den detter av. Parykken er jo ganske grei, men er liksom ikke helt meg da! I morgen er det et nytt oppdrag, liker ikke det jeg skal gjøre i morgen, men det er så deilig å komme seg ut!

Det ble litt travelt  her gitt! Og det er deilig - ha det travelt så suser tida avgårde og jeg tenker ikke på kreft eller cellegift eller noe dritt! Først var jeg på en kjempelang tur med et oppdrag. Oppdraget var veldig enkelt, ikke så godt betalt, men når jeg får kjøregodtgjørelse så fyller det opp kontoen he he. Var borte i 7 timer så ble liksom nesten en vanlig arbeidsdag. Torsdag var jeg på besøk hos en eldre kollega. Hun hadde bakt julekaker til meg og fikk med hjemmelaget saft. Det har jeg ikke hatt siden mor døde. Men - hun hadde kjøpt inn og serverte rakfisk! Normalt sett er jeg veldig glad i rakfisk, men en uke etter cellegift er ikke det helt greia, men det kunne jo ikke hun vite! Spilte med jeg, men rakfisken kom opp og ut igjen dagen etterpå.Æsj! Så ringte de  meg fra jobben igjen og fikk meg derfor et oppdrag til en kjempekoslig by der jeg har bodd et år da jeg var ung og studerte , det var koslig. Så gikk den dagen også.

Mellomsten kom hjem på besøk på onsdag - hun har fått seg en skade i ryggen pga for mye trening så nå må hun stå over en uke, stakkarn mistet noen oppdrag også og det er surt for det er det hun prøver å livnære seg på. Hun syntes det var vanskelig å se meg bona og var fryktelig stille mens hun var hjemme. Hun er livredd for å begynne å gråte, hater drama og er redd hun aldri kan slutte å gråte hvis hun begynner. Jeg presset henne ikke denne gangen, litt farlig når hun skulle reise igjen og være alene på hybel etterpå. Vi får ta samtalene i jula og så får hun venne seg til at mor er hårløs i noen perioder.
Men minsten er kjempelykkelig!! Hun var på en audition tidligere i høst og har ventet spent på resultatet. Hun var desidert den yngste der og de andre hadde år med utdanning og erfaring på baken. Men i går fikk hun beskjed om at hun hadde kommet seg med på teamet!!! Jeg er kjempestolt og kjempeglad for nå har hun andre ting åvære opptatt av enn å gå hjemme og være lei seg og bekymret. Det løfter mye av mine skuldre! I tillegg har  hun fått seg kjæreste - det er godt å se vesla lykkelig igjen.

For frisk er jeg vel strengt tatt ikke, har liksom kreft. Men jeg tror fast og sikkert på at kreften forsvant med operasjonen og at cellegift og stråling kun er sikringskost! For det har jeg bestemt meg for -tror jeg. Har faktisk greid å gå en tur på 8 kilometer i dag og det synes jeg er utrolig bra bare fem dager etter siste cellegift!! Jeg er så stolt av meg selv fordi jeg greier å komme meg over dørstokken og ut i kulden og naturen. Jeg gjør strengt tatt ikke så mye annet, men skitt au, nå er det helsa mi det gjelder! Imorgen skal jeg på langtur med bilen et nytt oppdrag fra jobben min - det betyr penger og avveksling og nye penger i velværefondet mitt! Og så kommer mellomsten endelig hjem for å sjekke mors julefrisyre - blir nok litt grining da, men det har hun sikkert godt av. Hun er god på å skjule følelsene sine og det er ikke alltid like lurt!

Denne cellegiftkuren gikk forbausende greit, så får jeg krysse fingre for at det fortsetter slik og at jeg ikke drar på meg noen infeksjoner underveis. Gikk en lang tur i skogen sammen med sambo i går og det var deilig, skal prøve å få til en tur i dag også, men i dag må jeg nok tusle alene - greit deg også. Følger med på Regines blogg, hun er også under behandling med cellegift. Tøffe jenta - legger ut bolde av seg selv etter at hun mistet håret, Jeg har jo slitt veldig i forhold til akkurat dette og kan ikke tenke meg at det er noe mer moro når du er 17! Jeg beundrer den jenta hvordan hun tar ting på strak arm.

Når jeg sitter og er fortvila fordi jeg har måttet barbere av meg alt håret pga kreftbehandling, legger de til en reklamelink om hair extensions - morsomt -not!

Nå er det 2 døgn siden de satte cellegiftkur nummer 2 og føler meg mye bedre denne gang, har bare kastet opp en gang så medisinene jeg fikk i tillegg har hjulpet.Det er julebord hos jentegjengen, men har valgt å være hjemme i dag, orker ikke ribbe og akevittlukt nå.
Men - jeg er irritabel. Jeg blir irritert når andre som aldri har vært syke forteller at jeg er heldig - og det var det ei av jentene som gjorde. Jada, jeg innser at jeg bor i et land der du får topp behandling, og at sånn sett er heldig, men det er ganske sårt å høre fra andre. Jeg føler meg ikke spesielt heldig når livet mitt står på vent, når jeg ikke kan delta på ting, når jeg spyr kontinuerlig i 12 timer, når jeg mister det lange tykke håret mitt og sitter her nybarbert, når jeg ikke kan gå på kino/konserter fordi jeg er smittemottakelig, når jeg ikke kan jobbe, når jeg mister mye sosial kontakt osv osv. Men det er nok mange av disse tingene andre ikke ser. Håret - det gror jo ut igjen, sa ei venninne, men ser ikke at du må ha parykk, luer , skaut liggende klare hvis det ringer på døra. Jeg foreslo at hun skulle ta maskinen og barbere seg for å kjenne på følelsen at det grodde ut igjen, men nei da grøsset hun! Huff det er mye andre ikke ser, det er dere som er heldige!

Pakker veska med papirer, boka som jeg har ført over hvordan jeg reagerte fysisk på 1. cellegiftkur, lydbok, tyggis. Får jo ikke gjort noe annet i den 1 og halve timen som gifta siger inn i kroppen min. Utrolig ekkelt å se på den røde væska som er cellegift blande seg med en anen væske og vet at det dreper celler i kroppen din. I morgen må jeg vel sitte sammen med de ordentlige gamlingene, vi får cellegift i samlet flokk. Det var luksusutgave første gangen jeg var der, fikk egen seng i eget rom, men i morgen må jeg på fellesrommet. De så jo veldig hyggelige ut, men vet at jeg ikke er i form til small-talk når jeg får cellegifta- derfor må jeg ha øreklokker og lydbok. Er ikke så glad for dette, men det er jo ingen vei utenom dersom jeg skal bli kvitt denne kreften.

men det er alltid en som vet bedre, som har mer erfaring,som er bedre - he he -det blir ikke annerledes om en blir eldre. Det er veldig rart - at det i jentemiljø alltid er en som skal konkurrrere - eller fortelle om hvordan livet er. Men vi andre vet det, og veksler blikk underveis -sikkert ikke så pent det heller, men... hva skal en gjør når en alltid blir tråkket på av denne ene. Rart hun ikke merker det at vi trekker oss bort..
Jeg produserer vinvesker på harde livet, det blir julegaver til alle snille og gode venninner jeg har, dem er det mange av.
Har gått en lang tur i dag - deilig- er glad i å lee på meg og må nyte tiden nå for på torsdag er det på igjen. Cellegift -kur nr 2 , og kan ikke si jeg gleder meg - orker ikke tanken på å spy i to døgnnå og så sliten, så slliten.
Det går greit ¨å være boldis, slitsomt å bruke parykk -og jeg går uten noenting hjemme og håper på at det ikke kommer noen. Minsten har roet seg ned, vi venner oss nok tul dette også.

Har akkurat blitt oppringt av en stotrende telefonselger på min mobil! Han skulle selge meg forsikring mot kreft -akkurat i dag! For det første har jeg reservert meg mot telefonsalg for lenge siden og for det andre var ikke dette dagen. Har irritert meg noe avsindig på disse forsikringene som skal selge på folks frykt for å bli syke. Kreftforsikring, graviditetsforsikring -det er ren terror - det er noe folk frykter og så skal de liksom hjelpe deg!!!! Ble så forbannet at jeg spurte om han var interessert i meg som kunde når jeg akkurat nå var under behandling for kreft -øøøh hææææ behandling for kreft nå? Hva fasan tror de at det er de selger - kreft er reelt 1 av 4 rammes av det, da må du fanden meg være klar over at du treffer en fra tid til annen som har kreft. IDIOT! MEN NEI DA VAR HAN IKKE INTERESSERT I MEG SOM KUNDE, MEN KANSKJE DE KUNNE TILBY MEG NOE SENERE I LIVET? Megatosk! Finn deg en annen jobb!

er det jeg ser ut som nå. Det var og er helt jævlig å ha barbert av seg alt håret - det er ikke ok. Kaldt er det også. Frisøren sa at jeg var heldig som ikke hadde bulkete hode, mulig det, men dette er bare helt dritt! Da jeg gredd håret mitt før jeg dro, falt nesten alt håret av av seg selv og jeg visste det ikke var noen vei tilbake. Frisøren -ei ordentlig god jente - gråt faktisk sammen med meg og tok skikkelig hensyn til hvordan jeg hadde det. Ble klipt på bakrommet og det var greit, folk er nysgjerrige - ingen tvil om det. De ville ikke en gang ha vetaling for jobben selv om hun holdt på sikkert en time med håret og parykken min. Det finnes gode mennesker enda. Men jeg er lei meg, skikkelig lei meg. I kveld skal jeg en liten tur til en kollega - jentekveld. Det blir debuten for meg og parykken, de som kjenner meg vil se at det er parykk, æsj og jeg vet at en av dem vil kommentere det, skikkelig upedagogisk kjerring. Da er jeg sikker på at jeg drar av meg hele manken slik at jeg får stoppet kjeften på henne! Jeg blir forbannet og sint når jeg er sår på en situasjon.

Har time hos frisør i dag og nå går alt håret! Jævla kreft, jævla cellegift - faan! Ikke ofte jeg banner, men nå er hele meg faan! Jeg blir ikke pen med bona hodet, til det er jeg for feit og for gammal. Og jeg vet at håret ikke kommer igjen før om et halvt år. Jeg hater det. Heldigvis har jeg funnet en supersnill frisør som skjønner problemet og får nok sitte på bakrommet, det lovte hun meg. Faan som jeg sliter med dette. Håret er stort sett det eneste jeg har vært fornøyd med på kroppen min, nå går jaggu det og. Jeg vil ikke ha mer livserfaring - BASTA!

Skal opp tidlig i morgen å få meg en frisørtime et eller annet sted. Dette er bare nedtur. Håret faller av og ligger overalt og jeg blir kvalm bare jeg ser det! Blir nok skikkelig rart å ikke ha hår, men får ta i bruk parykk, luer og skaut - slik er det å ha kreft. Hvorfor søren er det in for gutter å være bona, men ikke jenter. Hadde vært greiere hvis det hadde vært litt trendy blant jenter også. Nå er det gått over fire måneder siden jeg oppdaget kulen om fire måneder til er jeg ferdig med den jævlige cellegifta og godt i gang med stråling. Vet ikke når håret begynner å komme igjen,men kan jo håpe at det er såvidt begynt å vise seg da. Fy flate så opptatt jeg er av dette håret, vet det er latterlig!